Om egoisme mot lagspill i Tour de France

Jeg føler meg alltid litt tom dagen etter Tour de France er over. Spenningene er utløst, Johan Kaggestads småprat om laktatverdier har stilnet, og kommentarfeltene i nettavisene er ikke lenger fulle av mer eller mindre begrunnede dopingbeskyldninger.

Tristessen min blir ikke mindre når jeg reflekterer over spøkelset som holdt sin klamme hånd over konkurransen: Astana. En ting er deres totalt dominans, som vekte minner om de årene det største spenningsmomentet i Tour de France var Lance Armstrong sin seiersmargin. Det er urettferdig å anklage Johan Bruyneel for å jukse ved å samle fire sammenlagtfavoritter på samme lag, men det fjerner en del spenning å ha ett lag som er så overlegent.

Som det ble sagt rundt et middagsbord i sommer: –Jeg hadde likt Contador, om det ikke var for hans pragmatiske holdning til doping. Det er et utsagn som kan passe på litt for mange syklister, inkludert Lance Armstrong. Og når de sykler rundt i draktene til Alexander Vinokourov, vekkes assosiasjoner til spanske og italienske doktorer, ikke til store idrettsøyeblikk.

Det tristeste med Astana i år var allikevel den interne konflikten i laget, som ble større og større i løpet av konkurransen. Det er vanskelig å ikke få sympati med Contador, når han etter touren forteller at det tøffeste stedet under konkurransen var laghotellet. Det kan virke som om spanjolen vant på tross av laget sitt, og ikke på grunn av det.

I sterk kontrast til Saxo Bank og årets mest samkjørte lag: Columbia-HTC. Med Erik Zabel som superkonsulent, et 100% koordinert lag og Mark Cavendish som verdens raskeste syklist, hadde de alle odds på sin side. Og leverte allikevel over evne, inkl en krangel mellom Cav og Hushovd som reddet den andre uken i rittet fra å være et eneste langt gjesp over Pyreneene.

Hushovd skal være veldig fornøyd med trøya si. Ikke bare fordi han fortjente den etter å ha gjort sitt livs løp, men fordi den fort kan bli den siste, sånn som Cavendish holder på. Det er ingen grunn til å tro at han blir dårligere med årene. Men hvis Hushovd skal ha et håp om å gjenta bedriften, må laget hans hjelpe ham. Der Astana var et lag splittet av divergerende ambisjoner, virket Cervélo å være en gjeng uten særlig mål og mening. Greit nok at Sastre var sliten, men hverken han eller Hushovd fikk noe særlig hjelp.

Cervélo burde hatt med Gabba. Kanskje de gjør det neste år. Skjønt da kommer vi til å bry oss langt mer om en annen nordmann. Og kampen mellom Armstrong og Contador kommer til å bli mer renhårig. Forhåpentligvis.