Race report: Enebakk rundt

Min kaldeste opplevelse for året har ikke vært i 30 minus, men da jeg i går syklet Enebakk rundt i regnvær og 6 grader. Det var perioder jeg lurte på om det hele var forsvarlig. Men det var det jo, og særlig sammenlignet med forrige helgs håpløse rekognoseringstur, ble det en riktig så bra opplevelse.

Natten før rittet drømte jeg at jeg måtte stresse for å få på plass alt det praktiske foran rittet, akkurat der var jeg sanndrømt. Såpass at jeg ikke rakk banen opp til Skullerud, og måtte sykle opp. Selv om jeg rakk å bli både kald og gjennomvåt, tror jeg det var en helt fin oppvarming. For da starten gikk, la jeg meg i front og fikk en god tro på at dagen kunne bli fin.

Gruppen jeg lå med tok det relativt rolig på starten, men i noen stigninger ved grensen til Akershus, ble tempoet skrudd kraftig opp, og de med mål om å kjøre på rundt 2.30 ble tydelig skilt fra resten. Jeg fant fort ut at jeg hørte med blant «resten», og prøvde å følge strategien: Kjøre billig til Ytre Enebakk, og gi på det man eventuelt hadde igjen derfra og inn.

Nå greide jeg desverre ikke kjøre så billig som jeg skulle ønske langs Øyeren, men sammenlignet med helgen før, var alt en drøm. Bakker jeg slet meg opp på treningsturen gikk som smurt, og bena mine var lette der de før var tunge. Sånt gir motivasjon.

Den store knekken kom altså ikke, men jeg måtte stoppe og strekke litt på korsryggen på en bussholdeplass litt etter Ytre Enebakk. Der og da føltes det som om jeg var alene midt i skogen, for å kjempe mot motvind og regn. Men stoppet var smart, for jeg ble tatt igjen var to ivrige deltagere som jeg greide å ligge i dragsuget til nesten helt inn.

Det er mao den samme lærdommen gang på gang: Ligg på hjul, ligg på hjul, ligg på hjul. Og spis og drikk. Jevnlig. Hver gang jeg gjør disse tingene går det bra, og de gangene det ikke går bra, har jeg hverken ligget på hjul eller fått i meg nok næring. It’s not rocket surgery, men jeg må tydeligvis øve mye mer før jeg blir flink til det her.

Løypa ble avsluttet med et par kilometer på E6. Det er en relativt intens opplevelse å bli sprutet ned med sølevann av trailere, mens man relativt sliten prøver å unngå tanken på punktering i krabbefeltet. Det kan godt hende at det objektivt sett er like trygt å la sykkelrittet gå på motorveien som på en svingete småvei, men det føltes ikke spesielt beroligende. Dette er ikke ment som (sedvanlig) kritikk mot sykkelfiendtlige bilister, men mer som et ønske om forbedring til arrangørene av rittet. Sykler hører tross alt ikke hjemme på fullt traffikerte motorveier.

Men alle overlevde, og tok igjen en medrytter opp siste bakken, og omtrent akkurat idet jeg krysset mållinjen sluttet det å regne.

Mitt første ritt for året, endte med tiden 2.52:56 og en snittfart på 27,7. Det er ikke noe å putte på CVen, akkurat, men tatt i betraktning av at jeg lå alene mesteparten av tiden, og at dette nettopp er årets første ritt, så er jeg meget fornøyd.