Race report, Vestfold rundt: D.N.F.

Så har man prøvd det også. Å bryte. Ikke på grunn av tekniske problemer, men fordi man ikke orket mer. Det mest overraskende for min egen del, er hvor ambivalent jeg er i forhold til det – jeg hadde forventet å først og fremst kjenne på skam og mislykkethet. Jeg gjør det også, men jeg er samtidig veldig fornøyd med å ha utvist god dømmekraft. At den beslutningen kom på grunnlag av sviktende fysisk grunnlag i forhold til utfordringen er noe annet. At det var litt for få timer mellom Grand Prix-fest og start i Horten, er … også noe annet. Men jeg skal la utenomsportslige unnskyldninger ligge.

Det hele startet med en taktisk blunder. Dette var mitt andre Vestfold rundt, i fjor var det fellesstart. Dvs. noen tusen gærninger, og 40 km/t fra start, i hvert fall om du startet litt bak i feltet. Rådet i fjor var derfor: Kom deg frem i starten, og heng med i hardkjøret i Holmestrandbakkene (3 km stigning) slik at du ikke går glipp av en gruppe du kan henge billig med ned Lågendalen. Det funka sånn passelig i fjor, og det var også planen i år.

Hvorfor i helsike det skulle være en bra idé å henge seg på de beste i pulja mi, sånn at man hadde godt over 30 i snitt etter løypas hardeste stigning, aner jeg ikke. Det eneste det førte til var at jeg ikke greide henge meg på de nest beste i pulja, ei heller de tredje beste. Som jeg jo hadde fått en anstendig tid av å sykle sammen med.
Men neida, moralen sank omvendt proporsjonalt med økende ryggsmerter, og ca. 25 km før Larvik kom jeg på at det var mulig å ta toget hjem fra nettopp Larvik. De 25 kilometrene ble veldig lange, det gikk så smått at rett etter jeg stod av, kom rittbilen og plukket opp løypevaktene.

Arrangørene skal forøvrig ha honnør for å ha skrudd til sikkerheten en del hakk, etter fjorårets tragiske ulykke. Deltagere ble disket etter å ha kjørt feil vei i rundkjøringer (skulle bare mangle!), og den omtalte puljeinndelingen løste mye av trengselsproblemene.
Desverre kan arrangørene gjøre lite med idioter. Den største jeg observerte var sjåføren av en Viking redningsbil som trykket ned gasspedalen og la seg på hornet, da vakter prøvde å rydde en rundkjøring for passerende syklister. Vaktene greide å sprette unna, og ingen av syklistene hadde kommet inn i rundkjøringen, så det gikk heldigvis bra – uten at det var sjåførens fortjeneste.
Om du, kjære leser, skal huske en ting fra denne bloggposten, er det ikke at jeg brøt, men at du aldri, aldri, aldri skal ringe etter Viking i Larvik.

Men: Hva er egentlig status, nå ca. tre uker før Lillehammer-Oslo? Formen er slett ikke der den skal være, altfor mye krefter har gått med til utenomsportslige ting. Så etter mye tenking frem og tilbake, har jeg funnet ut at jeg dropper Telemark Tours til helgen. Det gjør jeg med tungt hjerte, men jeg vil heller satse på rolig opptrening, og prøve å finne tilbake til moroa med det her. Det bør jo være mulig.