Sesongstarten som egentlig ikke skulle være en sesongstart

I desember kjøpte jeg meg rulle. Jepp, en sånn sitte-midt-i-stua-i-den-bittelille-leiligheten-og-svette-mens-man-ser-på-tv-med-lyden-knallhøyt-for-å-overdøve-suset-fra-dekkene-sykkelrulle. Som så mye annet sykkelutstyr er den skikkelig teit og skikkelig bra (unntaket her Rapha, som bare er skikkelig bra, og synes du ikke det, er det deg det er noe galt med, men det kommer jeg tilbake til i en annen blogpost). ANYWAY - planen var å sitte på den to-tre ganger i uka, og kombinert med skigåing skulle jeg være i toppform til asfalten ble tørr.

Det ble ikke helt sånn.

Så da jeg på fredag dro jeg ut med helårssyklistene og cyclocross-entusiastene Gard og Vemund fra klubben, hadde jeg knapt ti mil fra asfalt i beina, mens minnene om styrketråkktreningen i stua virket veldig fjerne. Det gikk ikke bra. Jeg ble tauet rundt i Bærum av to tålmodige lagkompiser, og satte meg vel til rette på laveste gir på veien opp Tryvann mens hjelperytterne mine satte i gang en heidundrandes bakkespurt. Jeg lå alene og vaket i ingenmannsland. Det gjorde vondt. Og det var kaldt.

Men det var nyttig. Og i dag tok jeg en variant av omtrent samme turen (flatere, men lenger), og det gikk meget bra.

Så akkurat nå synes jeg det er vanskeligere å få dreisen på denne sykkelbloggingen enn på syklingen. Men jeg gir meg ikke. Det handler tross alt om utholdenhet.